LemenHopp
NZF flaggermuslogoNorsk Zoologisk Forening – flaggermus
Fakta Artsnøkler Galleri Mottaket Flaggermusgruppa Aktiviteter Mer info

Flaggermusenes generelle biologi

Pattedyrordenen flaggermus, med det vitenskapelige navnet Chiroptera, består av to underordener: flygehundene (eller storflaggermusene) Megachiroptera, og småflaggermusene Microchiroptera. Flygehundene (173 arter) finnes kun i tropiske og subtropiske strøk i Afrika, Asia, Australia og Oceania. Småflaggermusene finnes over mesteparten av kloden, unntatt polområdene, de høyeste fjellene og noen svært isolerte øyer.

Fossiler

Fossiler av flaggermus er svært sjeldne, kun i overkant av 30 slekter er det funnet fossile levninger av (mot ca. 190 nålevende). Det er kun de fem eldste fossilene som ikke kan tilskrives nålevende familier, men selv disse er ikke svært ulike dagens flaggermus. Til og med det eldste kjente fossilet, som er ca. 50 millioner år gammelt, viser en fullt utviklet flaggermus, sågar med rester etter noe som sannsynligvis er insekter i magen. Tidlige fossiler av flygehunder eksisterer imidlertid ikke, så vi vet ikke sikkert hvorvidt disse har utviklet seg uavhengig av småflaggermusene eller ei.

Antall arter

Nesten en fjerdedel av alle kjente nålevende pattedyrarter er flaggermus; rundt 950 arter er beskrevet (og nye arter beskrives stadig). Fra Norge kjenner vi til 12 arter, og også her til lands utgjør flaggermusene en stor del av pattedyrfaunaen (ca. 14 %). Generelt utgjør flaggermusene en prosentvis mindre del av pattedyrfaunaen når man beveger seg mot høyere breddegrader. Eksempelvis er kun én art, nordflaggermusen, funnet i våre to nordligste fylker.

Nordflaggermus
Nordflaggermus er den mest tallrike og videst utbredte flaggermusarten vi har i Norge.
Foto: Rollin Verlinde.

 

Anatomi

Flaggermusenes vitenskapelige navn, Chiroptera, består av de opprinnelig greske ordene cheir og ptera, som betyr henholdsvis hånd og vinge. Her ligger også nøkkelen til et av flaggermusenes mest karakteristiske trekk, nemlig de omdannete forlemmene – armen og hånden som er omdannet til en vinge. Tommelfingeren er ganske kort, og utstikkende på vingens fremkant, og dette er den eneste fingeren som har bevart kloen (hos de fleste flygehunder har også «pekefingeren» klo). De fire andre fingrene er mye lengre, og bidrar til å spile ut vingeflygehuden. Føttene har fem tær som peker i samme retning, og vingeflygehuden er som regel festet omtrent ved ankelen. Derfra går den vanligvis videre ut mot haletuppen, slik at man får en kontinuerlig flygehud rundt mesteparten av dyret.

Maksimal flygehastighet for flaggermus ligger på rundt 50 km/t, mens langsomtflygende arter holder rundt 25 km/t under flukt; noen arter kan imidlertid også stå stille i luften.

Føde

Alle de norske flaggermusartene er insektspisere, noe som også gjelder for resten av Europa. Hele 650 av verdens flaggermusarter lever nesten utelukkende av insekter og andre leddyr, og disse fordeler seg på alle de 19 nålevende flaggermusfamiliene. Vi må til andre deler av kloden for å finne arter som lever av frukt, pollen og nektar (bl.a. flygehunder, bladneser og korthaleflaggermus), amfibier (bl.a. bladneser), fisk (bl.a. fiskerflaggermus og glattneseflaggermus), pattedyr og fugler (bl.a. bladneser og falske vampyrer, men også en av de europeiske artene kan i fuglenes trekktid ta en del fugler) og blod (ekte vampyrer).

Livssyklus

Flaggermus på nordlige breddegrader, som i Norge og resten av Europa, hvor alle lever av insekter, har alle ganske lik årssyklus:

Kurtise – haremsdannelse – parring – trekk – overvintring – befruktning – ynglekolonidannelse – fødsel – opplagsnæring

De ulike elementene kan imidlertid fortone seg på forskjellig vis for de ulike artene:

Kurtise/harem/paring. Ofte utfører hannene et slags paringsspill utpå høstparten, for å lokke til seg hunner og for å pare seg med dem. Arten vi oftest kan konstatere dette hos er skimmelflaggermus, som i denne perioden, fra september og helt ut i desember om været tillater det, flyr langs høye fjellvegger eller høye bygninger og sender ut en høyfrekvent, men allikevel hørbar, tikkende lyd. De andre artene (unntatt artene i slekten Myotis) har en mye kortere kurtiseperiode tidligere på høsten, men dette kan ikke iakttas på samme måten. Myotis-artene, vann-, skjegg-, skog- (brandt-) og eventuelt børsteflaggermus, begynner paringen på høsten, men parer seg også senere på vinteren, mens dyrene henger på overvintringsplassen. Hannene våkner da, leter opp en hunn, og parer seg med henne idet hun begynner å våkne, men før hun er i stand til å fly. Ingen av de europeiske flaggermusene har stabile parforhold; oftest parer en hann seg med flere hunner (noen, som troll- og storflaggermus, samler seg også et harem), og det er også mye som tyder på at en enkelt hunn kan pares av flere hanner. Selve paringen kan vare så lenge som 20 minutter (eks. vannflaggermus), og ofte parer det samme paret seg flere ganger med hverandre.

Vannflaggermus
Parende vannflaggermus.
Foto: Ulf Henriksen.

Trekk. Det er stor variasjon i hvor langt de norske artene trekker for å overvintre. De fleste artene, som vann-, skjegg-, skog- (brandt-) og nordflaggermus samt brunlangøre (langøreflaggermus), trekker kun korte distanser (opp til noen titalls kilometer) for å finne seg et egnet overvintringssted. Foreløpig vet vi lite om hva dvergflaggermusa gjør, og i Norge er det bare funnet noen få overvintringslokaliteter. Troll-, skimmel- og storflaggermus er fra utlandet kjent å være arter som ofte trekker over lengre avstander. Det er meget mulig at individer av disse artene forlater landet om høsten for å overvintre på kontinentet eller i Storbritannia. De senere år er det imidlertid påvist at i hvert fall noen av skimmelflaggermusene også overvintrer her i landet. Fra utlandet er det kjent trekkdistanser for enkelte flaggermusarter på over 1000 km.

Overvintring. Alle de norske artene går i dvale om vinteren, fra slutten av september til litt ut i mai, litt avhengig av tilgangen på insekter. Det betyr at de henger seg opp etter bakbena på et mørkt og fuktig sted med jevn, lav temperatur. Mange av de norske artene overvintrer blant annet i gruver og grotter. Det må imidlertid poengteres at dette utgjør et lite antall, og at vi fremdeles ikke vet hvor brorparten av de norske flaggermusene overvintrer. I gruver og grotter er det ofte høy luftfuktighet (over 90 %) og en temperatur på ca. 3–7 plussgrader. Særlig fuktigheten er viktig da dyrene er utsatt for uttørking fordi de har mye naken hud hvor vann lett fordamper. De ulike artene har litt forskjellige krav til temperatur, og det gjør at man i grove trekk finner dem i litt forskjellige deler av f.eks. en gruve: nordflaggermus og brunlangøre (langøreflaggermus) ytterst og vann-, skjegg- og skogflaggermus (brandtflaggermus) innerst. I Norge er det svært sjelden vi finner flere dyr som henger sammen på overvintringsstedene, oftest henger de én og én, og ofte er det lang avstand mellom dem. Det er også vist fra utlandet at når flere dyr henger sammen, så er temperaturen midt inne i klyngen den samme som i utkanten eller hos et enslig dyr, så en eventuell sammenklumping har ingenting med å holde på varmen å gjøre.

Skjeggflaggermus
Skjeggflaggermus i vinterdvale (med kondens i pelsen).
Foto: Hugo Willocx.

Befruktning/ynglekolonier/fødsel. Selv om flaggermusene parer seg på høsten og vinteren, utsettes befruktningen til eggmodningen kommer i gang utpå våren, etter at dvaleperioden er slutt (et unntak er shcreibers' flaggermus, som har befruktning på høsten, men forsinket implantasjon). Dette er for å sikre at fødselen skjer på en gunstig tid på året, dvs. når det er nok insekter til at den energikrevende melkeproduksjonen kan settes igang.

Da det er vanskelig å fastslå akkurat når befruktningen skjer, og at fosterutviklingen er avhengig av morens kroppstemperatur, er lengden på svangerskapet anslått til mellom 45 og 90 dager, avhengig av art og værforhold.

Etter dvalen samler flaggermusene seg, både hanner og hunner, i mindre kolonier i nærheten av jaktområdene. Senere flytter de parete hunnene sammen i større eller mindre ynglekolonier (fra 4–5 til flere tusen individer, avhengig av art) for å føde ungene. Ynglekoloniene ligger ofte i relativt trange hulrom, bl.a. i hule trær, i murer, broer, fjellsprekker eller bolighus og andre bygninger. Det bygges ikke noe bol, dyrene henger rett på veggen i hulrommet. I denne perioden går hunnene vanligvis ikke i dagdvale, da dette ville forsinket fosterutviklingen. Hannene oppholder seg enkeltvis eller i mindre grupper på liknende steder, men ikke sammen med hunnene, bl.a. for å unngå konkurranse om føden.

De norske artene føder vanligvis kun én unge i året. Noen arter, som dverg-, troll- og storflaggermus, får relativt ofte tvillinger, sjeldnere trillinger, lenger sør i Europa, men lite er kjent fra Norge. Dette er trekkende arter, og antakelig må risikoen ved å trekke kompenseres ved å få flere unger per år. Dette er uansett en svært liten reproduksjonsrate til så små dyr å være. Til gjengjeld kan mange av artene bli svært gamle (opp til mer enn 30 år, dog med gjennomsnittsalder 4–6 år), og totalt føde ganske mange unger.

Fødslene finner sted i en periode på noen dager eller uker, litt avhengig av klima og art, oftest i begynnelsen av juli. De fleste fødslene finner sted på dagtid, ofte henger da hunnen i den ellers uvante stillingen med hodet opp, men dette varierer. Ungene er blinde og nakne ved fødselen, og vanligvis kommer de ut med hodet til slutt. Den finner raskt en brystvorte i morens armhule å suge seg fast til. På natten, når mødrene er ute for å jakte insekter, blir ungene igjen i kolonien. Kun hvis kolonien forstyrres, eller når mødrene av andre grunner finner at den må flyttes til et annet sted, vil moren fly avgårde med ungen hengende på magen. Denne henger da fast med klørne på de allerede godt utviklete tomlene og bakføttene.

Vannflaggermus, unge
Nyfødt vannflaggermusunge (på mennesketommel).
Foto: medlem nr. 10999.

Ungene utvikler seg svært raskt. De kan gå og klatre etter et noen få dager, øyene åpnes etter 3–10 dager, pelsen begynner å vokse allerede den første uken, melketennene byttes ut med det blivende tannsettet etter ca. 10 dager, og de kan fly etter 3–5 uker, igjen varierer det meste fra art til art. Så snart ungene er avvent og begynner å jakte insekter selv, 4–6 uker etter fødselen, forlater mødrene kolonien til fordel for kurtise og paring, og kolonien overlates til ungene, som oppholder seg der ennå en tid. En del av de mindre artene blir kjønnsmodne og parer seg allerede i sin første høst (hannene ofte først neste år), mens de større trenger to år.

Nordflaggermus, unger
Nordflaggermusunger på loft.
Foto:
medlem nr. 10999.

Opplagsnæring. Overlevelsen den kommende vinteren, både for årets unger og for de voksne, er avhengig av at dyrene får lagt på seg nok opplagsnæring. Mesteparten av dette lagres som underhudsfett. Årets unger oppnår naturlig nok den nødvendige fettmengden senest, og innfinner seg derfor vanligvis på overvintringsplassene senere enn de voksne. I løpet av de 6–7 månedene dvalen varer spiser dyrene ingenting, men de våkner regelmessig for å drikke, enten fra vannkilder på stedet, eller ved å slikke kondens fra pelsen. Opp til en tredjedel av kroppsvekten kan tapes i løpet av vinteren. Mengden som er igjen når vårens insekter begynner å fly er ofte kritisk lav, og unødvendige forstyrrelser/oppvåkninger på overvintringsplassen kan derfor føre til at dyrene dør av energimangel.

Sykdommer og parasitter

Som alle andre dyr (og planter) har også flaggermus parasitter, både på og inne i kroppen. Noen er tilfeldige gjester, men flesteparten er spesifikke for én eller noen få flaggermusarter.

Ektoparasitter, eller parasitter som befinner seg utenpå flaggermusene, utgjøres i hovedsak av midd, lopper og flaggermuslusfluer, men også en nebbmunn som er i slekt med veggdyret kan påtreffes.

Av endoparasitter, eller innvendige parasitter, er det ikter som utgjør den største gruppen av flercellete dyr. I tillegg kommer en lang rekke encellete parasitter, som piroplasmider og flagellater, og virus. Europeiske flaggermus kan bære en type rabiesvirus (kalt Eurupean Bat Lyssavirus 2, eller EBL2), men dette er foreløpig ikke påvist i Norge. Rabiesinfiserte flaggermus blir uansett ikke «rabiate» slik andre pattedyr med vanlig rabies blir; de blir snarere dorske og gjemmer seg bort, og utgjør således vanligvis ingen trussel mot mennesker.

 

Norsk Zoologisk Forening | Postboks 102 Blindern, 0314 Oslo | E-post: nzf@zoologi.no | Org.nr. 971 274 727 | nettredaktør Kjell Isaksen, Asbjørn Lie, Magne Flåten, Kristoffer Bøhn

Alt materiell (design, tekst og bilder) under domenet zoologi.no er beskyttet av åndsverkloven. Mer informasjon om opphavsrett firnner du på Clara.

Logo 1sted