LemenHopp
NZF flaggermuslogoNorsk Zoologisk Forening – flaggermus
Fakta Artsnøkler Galleri Mottaket Flaggermusgruppa Aktiviteter Mer info

Ekkolokalisering

Flaggermus bruker ekkolokalisering til å navigere når de flyr, og til å lokalisere byttedyr (for det meste flygende insekter). De enkelte artene har i stor grad artstypiske ekkolokaliseringssignaler, og dette gjør det mulig å artsbestemme de fleste flaggermusartene som forekommer i Norge ut fra lyden de lager.

Ekkolokaliseringssignalene består av en serie med korte, høyfrekvente rop i rask rekkefølge. Frekvensen til disse ropene ligger høyere enn det vi mennesker er i stand til å høre uten hjelpemidler. Ved hjelp av en ultralyd- eller flaggermusdetektor, kan vi imidlertid omforme disse lydene til et frekvensområde som er hørbart for oss. De mest benyttede metodene for å omforme flaggermusenes lyder er heterodyning og tidsekspansjon. De aller fleste detektorer har heterodyning innebygget ettersom dette er en anvendelig metode for å oppdage og lytte til flaggermusenes lyder. Heterodyningdetektorer er dessuten billige å produsere. Med denne metoden bli lydene omformet direkte, slik at man kan se flaggermusa jakte og lytte til ekkolokaliseringen dens samtidig. Den andre metoden, tidsekspansjon, benytter et helt annet prinsipp for å omforme flaggermusenes lyder. Med denne metoden tar detektoren et opptak på f.eks. ett sekund og spiller den av i langsom hastighet, f.eks. 1:10. Det samme opptaket blir da på ti sekunder. Den store fordelen med denne metoden er at man kan analysere lydopptakene på en datamaskin i etterkant. Ropenes frekvens og pulsrytme kan da bestemmes langt mer nøyaktig enn det som er mulig med heterodyningmetoden

Flaggermusene har også sosiale lyder som særlig benyttes i paringstiden om høsten. Enkelte arter har sosiale lyder som er hørbare for oss mennesker uten hjelpemidler. Dette gjelder i første rekke  skimmelflaggermus. Hos denne arten har hannene en territorialsang på ca. 14 kHz som kan høres ved bl.a. høye bygninger i byer i oktober–november.

 


Artikler med utdypende informasjon

De to artiklene under gir en grundigere innføring i flaggermusenes bruk av ekkolokalisering samt utstyr og analysemetodikk for å studere dette. Artiklene er fra et temanummer av NZFs tidsskrift Fauna om flaggermus.

Ekkolokalisering hos flaggermus - virkemåte og artsbestemmelse.pdf

Ultralyddetektorer og lydopptaksutstyr for studier av ekkolokaliserende flaggermus.pdf


 
Hvis du vil forstå hvordan flaggermus bruker sitt ekko-orienteringssystem bør du være kjent med følgende begreper:

Lyd

Lydbølge

Lyd er svingninger (fortetninger) av molekyler i gass, væske eller faste stoffer. Lyd sprer seg som en langsbølge, dvs. at svingningene foregår i samme retning som bølgen. (Tenk deg en rad med personer

som venter foran en minibank. Hvis den bakerste dytter kraftig vil alle personer bli dyttet fremover. Bølgen sprer seg dermed fremover og menneskene blir dyttet i samme retning. Hvis du ikke har dyttet for kraftig vil personene svinge litt bakover igjen og deretter litt fremover igjen. Tilsvarende skjer med lyd og molekylene.)

Dette i motsetning til tversbølger, der svingningene foregår på tvers av retningen til bølgen. (En publikumsbølge på et fotballstadion oppfører seg som en tversbølge. Personene reiser seg og setter seg igjen (altså opp og ned), mens bølgen sprer seg på tvers av denne bevegelsen, nemlig langs tribunen.)

Lydsvingningene sprer seg i alle retninger (de sprer seg konsentrisk) fra lydkilden.

Frekvens

Lydens frekvens sier hvor mange svingninger lyden har per sekund. Enheten for frekvens er Herz (Hz). En lyd med 1 Hz svinger 1 gang per sekund, 500 Hz er en lyd som svinger 500 ganger per sekund. 1000 Hz er det samme som 1 kiloherz (kHz). Når lyden har en høy frekvens (svinger mange ganger per sekund) får vi en lys tone. Når lyden har en lav frekvens (svinger få ganger per sekund) får vi en mørk tone.

Bølgelengde

Bølgelengden er avstanden mellom to fortetninger eller fortynninger i en lydbølge. Bølgelengden måles i meter (m). Frekvens og bølgelengde står i direkte sammenheng med hverandre. En lyd med en høy frekvens (lys tone) har en kort bølgelengde, mens en lyd med en lav frekvens (mørk tone) har en lang bølgelengde.

Lydstyrke

Lydstyrke sier noe om hvor kraftig en lyd er (eller hvor mange molekyler den klarer å sette i sving). Når man skriker har lyden en større lydstyrke enn når man snakker. Et sangkor har også en større lydstyrke enn én enkelt sanger. Lydstyrken måles i desibel (dB).

Lydhastighet

Lyd har alltid samme hastighet i samme stoff. I luft er lydhastigheten ca. 350 m/s. I væske og faste stoffer sprer lyden seg raskere (dette skyldes at molekylene sitter tettere inntil hverandre enn i luft). I vakuum kan lyden ikke spre seg (her er det ingen molekyler som kan settes i sving).

Ultralyd

Ultralyd er lyd som vi ikke kan høre med våre ører. Trommehinnen klarer ikke å vibrere så raskt frem og tilbake. Grensen for hva vi klarer å høre ligger ved ca. 20 kHz (altså 20 000 svingninger per sekund!). Når man blir eldre senkes denne grensen. Gamle mennesker kan dermed ikke høre så lyse toner som unge mennesker kan. I tillegg varierer evnen til å høre lyse toner fra person til person.

Ultralyddetektor eller flaggermusdetektor

En ultralyddetektor, eller flaggermusdetektor, er et apparat som omformer ultralyder til lyder med en frekvens som også er hørbar for oss mennesker. Det finnes flere typer detektorer som bruker ulike omformingsteknikker. I første omgang trenger du bare å huske at detektoren omformer ultralyder til lyder som vi kan høre (hvis du vil vite mer om de ulike teknikkene, se lenger ned i teksten).

Flaggermus og lyd

Flaggermus og litt fysikk

Flaggermus er ikke blinde. Øynene deres er imidlertid ikke så gode som våre øyne. De brukes til å registrere ulike lysforhold og til å skjelne ulike gjenstander fra hverandre. For å orientere seg i terrenget og for å jakte på insekter, bruker flaggermus ultralyd. De utstøter raske serier av høyfrekvente lyder mens de flyr, og ved å lytte til ekkoene fra disse lydene kan flaggermusene danne seg et nøyaktig bilde av omgivelsene. Et ekko som kommer tilbake i løpet av kort tid tyder på at objektet (et insekt eller en husvegg) er ganske nært, mens et forsinket ekko betyr at objektet er lengre unna. Et sterkt ekko betyr at objektet er stort (for eksempel en husvegg), mens et svakt ekko betyr at objektet er lite (for eksempel et insekt). Når vi skal få et inntrykk av omgivelsene våre kan vi bare åpne øynene, men for flaggermus holder det ikke engang med bare å lytte, de må i tillegg sende ut lydsignaler for å kunne «se» omgivelsene sine. Derfor har flaggermus på bilder ofte åpen munn.

Hvorfor bruker flaggermus ultralyd til å orientere seg? For å få et godt bilde av omgivelsene må ekkoet inneholde mye og detaljert informasjon. Høye frekvenser har en kort bølgelengde. Jo kortere bølgelengden er, desto mer informasjon får flaggermusa fra ekkoet. Derfor bruker flaggermus ultralyd fremfor lavfrekvent lyd. Ultralyd er lyd med veldig høye frekvenser og veldig korte bølgelengder. Bruk av ultralyd har også en ulempe. Ultralyd bærer ikke veldig langt. Bølgen mister veldig fort sin styrke, og den er derfor kun egnet til orientering over forholdsvis korte avstander. Ved å bruke ultralyd får flaggermus en fordel med på kjøpet: de kan jakte i mørket!

Orienteringsskrik og størrelse

Generelt kan man si at flaggermus i flukt skriker i takt med vingeslagene. Når en flaggermus slår vingene sine opp, puster den inn, når den slår vingene ned, puster den ut. Ved hvert utpust følger et skrik. Små arter med kjappe vingeslag skriker hyppig, mens store arter med langsomme vingeslag skriker sjeldnere. En flaggermus kan ikke høre et ekko mens den skriker. Hvis dyret hadde skreket hele tiden (kontinuerlig) ville den ikke ha hørt noe som helst. Det er derfor viktig at skriket er forholdsvis kort og at dyret venter på ekkoet før den sender ut et nytt skrik. Til tross for disse felles prinsippene, bruker de ulike flaggermusarter ulike lydsystemer. For å forklare de ulike systemene kan vi ta utgangspunkt i ulike flaggermusarter, se neste avsnitt.

Lydgraf, skjeggflaggermus

 

Lydgraf, storflaggermus

 

Lydgraf, dvergflaggermus

Ulike arter bruker ulike orienteringsskrik En skjeggflaggermus jakter gjerne tett inntil eller sågar inni busker og trær. Den vil dermed møte mange hindringer (kvister) mens den flyr. Derfor er det viktig for en skjeggflaggermus å få mye detaljert informasjon om sine omgivelser, slik at den kan skjelne både kvister, blader og insekter fra hverandre og kan tilpasse sin flukt deretter. En slik type informasjon får skjeggflaggermusa ved å skrike på ulike frekvenser (med tilsvarende ulike bølgelengder). Hver bølgelengde gir nemlig informasjon om objekter med en tilsvarende størrelse.

Du kan sammenligne det med hvitt lys fra en lommelykt i et mørkt rom. Hvitt lys består av lysbølger med mange ulike bølgelengder (og dermed frekvenser). Hvis du lar lyset fra lommelykten gli rundt i rommet vil de ulike gjenstandene (stoler, bord, kopper, osv.) sende ulike lysbølger tilbake. Vi oppfatter dette som ulike farger. Fargene gjør det mulig for oss å skjelne mellom ulike gjenstander og ulike detaljer (f.eks. teksten i en bok). Hvis vi hadde brukt en lommelykt med rødt lys (altså med kun én bølgelengde) ville lyset bare blitt reflektert fra røde objekter og bare disse ville framstå tydelig.

Altså, ved å skrike på ulike frekvenser får skjeggflaggermusa mye forskjellig informasjon om sine omgivelser. Disse frekvensene må være høye, for da får flaggermusa mye detaljert informasjon. Ulempen med høye frekvenser er at de ikke når så veldig langt, men ettersom skjeggflaggermusa er opptatt av sine nære omgivelser (nærmere enn ca. 10 m) er ikke dette så farlig.

Skjeggflaggermusa må imidlertid skrike kort, for da kan den lytte etter ekkoet etter kort tid og dermed oppdage ting som er like i nærheten (hvis skriket hadde vart for lenge ville den ha kollidert med nærmeste grein før den hadde kunnet lytte til ekkoet – husk at flaggermus ikke hører noe mens de skriker). Løsningen er et kort skrik som begynner på en høy frekvens og som faller raskt til en lavere frekvens (et såkalt frekvensfall). Et slikt skrik ser du illustrert i grafen over (X-aksen er tiden, mens Y-aksen er frekvens).

Børsteflaggermus, vannflaggermus og skogflaggermus (brandtflaggermus) skriker på tilsvarende måte som en skjeggflaggermus

En storflaggermus jakter høyt over skog og vann (i det åpne luftrom) og gjerne i stor fart. Storflaggermusa har dermed andre utfordringer enn en skjeggflaggermus. Ved at storflaggermusa flyr fort trenger den å vite om luftrommet er ledig (hvis du kjører fort på en sykkel må du vite en stund i forveien om det kommer noen humper eller om det står noen i veibanen, slik at du kan tilpasse kursen og farten din deretter). For å få rede på dette skriker storflaggermusa på en forholdsvis lav frekvens. Denne lave frekvensen har en lang bølgelengde. Store objekter (trær, hus, fjellvegger, osv.) vil derfor gi ekko på dette skriket, mens små insekter ikke vil gjøre det. Den lave frekvensen bærer også lengre enn en høyere frekvens ville gjøre. Storflaggermusa kan øke denne rekkevidden ved å skrike lengre. Resultatet er et langt skrik med en forholdsvis lav og konstant frekvens.

Men storflaggermusa kan ikke bruke dette skriket for å fange insekter. Derfor har den også et annet skrik, som den bruker på kortere hold. Dette skriket ligner litt på skjeggflaggermusas skrik. Det er et skrik som har et frekvensfall (er sammensatt av ulike frekvenser) og som er forholdsvis kort.

Storflaggermusa bytter mellom disse skrikene. Dette er vist i grafen til venstre. På en flaggermusdetektor høres dette ut som: «blip-blop, blip-blop, blip, blip, blip-blop …» (blip er det korte skriket, mens blop er det lange skriket).

En dvergflaggermus jakter gjerne over lysninger eller langs en bjørkeallé. Den jakter altså i et åpnere luftrom enn en skjeggflaggermus gjør, men den jakter ikke i et så åpent miljø som en storflaggermus. Skriket til en dvergflaggermus er derfor en slags kombinasjon av begge to. Det er et kort skrik som begynner på en høy frekvens og faller til en lavere frekvens, men i motsetning til hos skjeggflaggermusa varer den lavere frekvensen en liten stund. Dette ser du illustrert til venstre. (Hvor stort frekvensfallet er og hvor lang den delen med en konstant frekvens er, avhenger av omstendighet og varierer dessuten fra flaggermusart til flaggermusart)

Trollflaggermus og nordflaggermus skriker på tilsvarende måte som en dvergflaggermus gjør. Skimmelflaggermusa skriker noen ganger på tilsvarende måte som en dvergflaggermus, mens den andre ganger skriker mer som en storflaggermus.

Brunlangøre (langøreflaggermus) jakter på en annen måte. Istedenfor å skrike lytter den etter byttet sitt. Dermed kan den høre vingeslagene til en sommerfugl som flyr, men også høre små bevegelser av et insekt som sitter på et blad. I tillegg bruker brunlangøren sine øyne (som er forholdsvis store) og inniblant noen korte skrik av den typen som skjeggflaggermusa har (men disse bærer ikke veldig langt – de blir for øvrig sendt ut gjennom nesen og ikke gjennom munnen). Brunlangøren er dermed i stand til å fange sommerfugler som unngår flaggermusskrik (disse sommerfuglene lar seg falle mot bakken når de hører et flaggermusskrik).

Bredøre (bredøreflaggermus) har enda en annen måte å skrike på, men det utdyper vi ikke her.

Fangstmoment

Når en flaggermus har oppdaget et insekt som den ønsker å fange, sender den ut flere skrik raskt etter hverandre for å finne ut nøyaktig hvor insektet er. Disse skrikene har et frekvensfall og er svært korte. Dette kaller vi for fangstmoment (feeding buzz på engelsk).

Et fangstmoment høres slik ut på en detektor:

Storflaggermus (heterodyne-opptak):   

Vannflaggermus (tidsekspansjonsopptak):

 

Toppfrekvens

Den frekvensen som har sterkest lyd (høyest lydstyrke) kaller vi for toppfrekvens. Som regel er dette frekvensen som varer lengst (den delen av skriket med en såkalt konstant frekvens). Generelt kan du si at små flaggermusarter bruker et skrik med en høy toppfrekvens, mens store arter bruker et skrik med en lav toppfrekvens (jo større arten er, desto lavere blir skrikets toppfrekvens). Dette illustreres veldig godt med de tre følgende Pipistrellus-artene:

Art Størrelse Toppfrekvens
Dvergflaggermus
Pipistrellus pygmaeus
minst ca. 55 kHz
Tusseflaggermus
Pipistrellus pipistrellus
mellomstørrelse ca. 46 kHz
Trollflaggermus
Pipistrellus nathusii
størst ca. 38 kHz

Obs! Det er viktig at du er klar over at flaggermus til en viss grad kan forandre sine skrik etter behov. En dvergflaggermus som flyr inne i skogen vil bruke en høyere toppfrekvens enn den ville ha gjort dersom den fløy over et åpent vann. En storflaggermus som flyr rundt kolonitreet sitt inne i skogen (et såkalt svermende dyr) vil bruke forholdsvis korte skrik med et stort frekvensfall. Dette betyr ikke at du ikke kan bruke toppfrekvensen til å artsbestemme dem. Det betyr kun at du noen ganger ikke kan bruke den, og at du alltid bør passe på hvordan omgivelsene ser ut rundt flaggermusa (åpent eller lukket luftrom), når du artsbestemmer dyrene (eller gjør opptak).

Andre viktige kjennetegn

I tillegg til toppfrekvensen kan du også bruke andre lydkjennetegn for å skille de ulike arter fra hverandre. En stor art vil som regel ha lengre pauser mellom de ulike skrikene, mens en liten art vil ha mye kortere pauser (obs.: pauser mellom skrik er også avhengig av om flaggermusa flyr i et åpent eller et lukket luftrom). Videre kan rytmen være forskjellig. Skrikene kan komme regelmessig etter hverandre (som hos en dvergflaggermus) eller uregelmessig (som hos en trollflaggermus). Dessuten er ytterpunktene til frekvensfallet viktig å legge merke til. På hvilken frekvens starter skriket og på hvilken frekvens slutter det?

Jaktlyder fra en dvergflaggermus (tidsekspansjonsopptak):

 

Silhuett

Silhuetter
Se silhuetter av
norske flaggermus

I Norge er vi så heldige at sommernettene er ganske lyse. Dermed kan du ofte se flaggermusene mens de jakter. Da kan du i tillegg til lyden bruke både størrelsen og silhuetten til flaggermusa for å artsbestemme den. Arter som jakter tett inntil busker og trær må kunne styre bevegelsene sine veldig godt. De må raskt kunne endre retning, men de må også kunne stå stille i luften. Slike arter har brede vinger (f.eks. en brunlangøre). Arter som jakter med stor hastighet i det åpne luftrom har som regel smale vinger (f.eks. en storflaggermus).

Ulike teknikker for å omforme ultralyd til hørbar lyd

Heterodyning

Mekanisme: En heterodyne-detektor omformer lyd ved at den blander det innkommende signalet med et signal med fast frekvens, som lages av en oscillator i detektoren (denne frekvensen kan varieres med frekvensknappen på detektoren). Frekvenssummen (f.eks. 40 kHz + 40 kHz = 80 kHz) er fortsatt ultralyd, men frekvensdifferansen (f.eks. 45 kHz - 40 kHz = 5 kHz) er en lyd på en for oss hørbar frekvens. På denne måten hører man en lyd med begrenset båndbredde (vanligvis ± 5 kHz).

Vurdering: Dette systemet brukes i de fleste detektorer. Systemet er også forholdsvis billig (du kan til og med omforme en gammel lommeradio til en heterodyne-detektor). På detektoren er det en knapp der du må stille inn frekvensen selv. Båndbredden til detektoren bestemmer hvor stort frekvensområde du kan høre på. Hvis detektoren f.eks. har en båndbredde på 5 kHz og du har stilt inn detektoren på 40 kHz, vil du få med deg alle skrik som ligger mellom (40+5=) 45 kHz og (40-5=) 35 kHz. Hvis flaggermusas skrik kun går ned til 50 kHz vil du ikke høre den med den innstilte frekvensen. Dette er både en ulempe og en fordel. Ulempen er at når du er ute med en slik detektor må du hele tiden være flink til å vri på frekvensknappen for at du skal kunne oppdage alle arter. Fordelen er at du ved hjelp av denne detektoren (ved å vri på frekvensknappen) i felt kan finne ut hvilket frekvensområde skriket dekker (for eksempel fra 70 kHz ned til 50 kHz). En annen fordel med dette systemet er at detektoren «simultanoversetter» skrikene. Du hører altså flaggermuslydene direkte. Antall skrik per sekund og dermed også rytmen til skrikene stemmer overens med virkeligheten. Også lydstyrken (lydintensiteten) er virkelig. I prosessen der lyden blir omformet går imidlertid også en del kjennetegn tapt. Opptak fra en slik detektor har dermed en begrenset verdi (i ettertid kan du f.eks. ikke finne ut på hvilken frekvens opptaket ble gjort på).

Konklusjon: En heterodyne-detektor er et godt verktøy for nybegynnere. Faktisk kommer man veldig langt med en slik detektor. Den er f.eks. ypperlig å bruke for å lete etter flaggermuskolonier.

Tidsekspansjon

Mekanisme: En tidsekspansjonsdetektor omformer lyden ved at den først lagrer lyden i et minne. Deretter spilles lyden av i et langsommere tempo (redusert hastighet, f.eks. 10 x langsommere).

Vurdering: Dette systemet er begrenset til de dyre detektortypene. Siden signalet (skriket) spilles langsommere kan du oppfatte detaljer som ditt øre ellers ikke klarer å skille fra hverandre. Ulempen med et langsommere tempo er at du i felt ikke vil kunne gjenkjenne rytmen til skrikene. Samtidig henger du alltid et hakk etter virkeligheten (mens du hører på detektoren vil flaggermus allerede lage nye skrik som du ikke vil få med deg). Med tidsekspansjon blir alle frekvenser fanget inn samtidig. Du trenger altså ikke å stille inn frekvensen. Dette er selvsagt en fordel ettersom du ikke går glipp av noen arter. Ulempen er at det kan bli litt av en «konsert» når mange individer og arter jakter samtidig. I tillegg er denne metoden mindre følsom. Du vil altså ikke høre flaggermus som jakter litt lenger unna. De aller fleste tidsekspansjonsdetektorer har også en heterodyne-funksjon (du kan velge mellom disse to ved å stille på en bryter). Dermed kan du også benytte deg av fordelene med heterodyne-innstillingen.

Den store fordelen med tidsekspansjon er at et opptak bevarer alle viktige karaktertrekk i det opprinnelige signalet. Ved hjelp av et opptaksmedium (f.eks. mp3-spiller) og en PC kan du i ettertid analysere opptakene i detalj. Du vil derfor alltid ha belegg for dine registreringer.

Konklusjon: En tidsekspansjonsdetektor er forbeholdt de viderekomne og de som satser mye på flaggermus. For uerfarne personer er det en god (men dyr!) måte å sikre belegg for sine registreringer på.

«Tørre» og «våte» lyder

Noen arter kan ha ganske lik rytme. Skrikene til en skjeggflaggermus kan for eksempel komme like fort etter hverandre som skrikene til en dvergflaggermus. Hvis du stiller inn heterodyne-detektoren på 55 kHz vil skrikene allikevel høres noe annerledes ut.

Tørr lyd: En skjeggflaggermus har et orienteringsskrik som har et stort frekvensfall (for eksempel fra 75 til 30 kHz). Det er egentlig ikke snakk om en toppfrekvens ettersom skriket er like intens over hele frekvensområdet. Når detektoren er stilt inn på 55 kHz vil vi høre et veldig kort avsnitt av skriket i løpet av veldig kort tid. Øret vårt oppfatter dette som en lyd uten kvalitet, en såkalt «tørr» lyd. Hvis du tar en pocketbok og bruker tommelen din til å la sidene passere veldig fort vil du høre mange slike tørre lyder. Vann-, børste-, skjegg- og skogflaggermus (brandtflaggermus) samt brunlangøre (langøreflaggermus) lager utelukkende tørre lyder.

Her kan du høre de tørre lydene til vannflaggermusa (heterodyne):

 

Våt lyd: Ei dvergflaggermus har også et skrik med et stort frekvensfall. Men i motsetning til ei skjeggflaggermus vil den siste frekvensen vare en del lengre enn de andre frekvensene (den såkalte frekvenskonstante delen av skriket). Hvis du stiller inn detektoren på 55 kHz vil du først og fremst høre denne delen av skriket. Denne delen varer såpass lenge at du vil høre en viss kvalitet i lyden. Dette kaller vi for en «våt» lyd. En våt lyd høres ut som en vanndråpe som drypper ned fra taket i en vannbøtte. Dverg-, troll-, nord-, skimmel-, storflaggermus og bredøre lager våte lyder.

Her kan du høre en en våt lyd fra ei dvergflaggermus (heterodyne):

 

Obs! Det er kun den delen av skriket med konstant frekvens som høres våt ut. Delen med et frekvensfall vil høres tørr ut. Når detektoren f.eks. er stilt inn på 70 kHz vil et dvergflaggermusskrik også høres tørt ut. Dessuten vil flaggermus som flyr i trange omgivelser (f.eks. oppe på et loft) ty til skrik med et stort frekvensfall og kutte ut delen med konstant frekvens. En nordflaggermus som flyr inne i et rom vil nærmest høres ut som en skjeggflaggermus.

Nordflaggermus …

… i åpent luftrom (heterodyne):  

… i et lukket rom  (heterodyne):

 

Lydopptak

Opptak av flaggermusenes ekkolokaliseringssignaler er i mange tilfeller av stor verdi fordi de gir muligheter for å kunne gjøre detaljerte analyser av toppfrekvens, pulsrytme m.m. Slike analyser er i mange tilfeller nødvendige for å kunne skille enkelte arter fra hverandre. Eksempler på arter som kan være vanskelige å skille fra hverandre i felt er dverg-, tusse- og trollflaggermus, og nord-, skimmel- og storflaggermus. Selv om man mener å ha gjort en sikker artsbestemmelse i felt, vil en lydanalyse kunne tilføre nye elementer, gi interessant innsikt i dyrenes atferd og ikke minst fungere som belegg for registreringer av uvanlige arter.

En del sosiale lyder og de mest lavfrekvente ekkolokaliseringssignalene kan tas opp direkte med en mikrofon, men i praksis trenger man en ultralyddetektor for å kunne gjøre gode lydopptak av flaggermus. Opptak fra heterodyne-detektorer kan ha en viss verdi ettersom de gjengir rytmen i ekkolokaliseringssignalene. Det er da viktig at man holder frekvensen konstant gjennom hele opptaket og noterer eller leser inn på opptaket antall kHz. Heterodyne-opptak gir imidlertid ikke mulighet for analyse av toppfrekvens m.m. i et analyseprogram. Tidsekspansjonsopptak gir derimot denne muligheten, og slike opptak har dermed mye større verdi som belegg og som kilde for å kunne gjøre artsbestemmelse i ettertid.

Det finnes en rekke ulike opptaksmedier for lyd, som er mer eller mindre egnet for å gjøre opptak av flaggermuslyder:

Kassettspillere: Disse er godt egnet; de egner seg godt i en feltsituasjon, mange er relativt billige i innkjøp og kassettene er rimelige. Spillere med små kassetter av «diktafon-typen» vil nok være vesentlig dårligere enn de med vanlige kassetter. Bakdelen med kassettspillere er at de kan gi opptak med en del støy. Man skal dessuten være oppmerksom på at hastigheten til båndet vil kunne variere med styrken på batteriene. Hvis man f.eks. gjør et opptak med helt ferske batterier og spiller det av igjen med nesten utladede batterier, vil frekvensene i det avspilte opptaket være noe lavere enn i lydene som ble tatt opp. For de fleste formål vil dette ha liten betydning, men ved analyse av toppfrekvensen til flaggermusskrik kan det ha vesentlig betydning i tvilstilfeller. Dersom man gjør mange og lange opptak kan det også bli vanskelig å holde oversikt over opptakene på kassetter. Det er dessuten tidkrevende å digitalisere opptakene slik at man kan analysere dem (dette gjøres ved å spille dem over på en PC via en kabel).

DAT-spillere: Dette er digitalt utstyr som mange profesjonelle bruker, både flaggermusforskere, musikere og lydteknikere. Fordelene er meget høy lydkvalitet og at det er forholdsvis lett å holde orden på og redigere i opptakene. Bakdelene er at spillerne er meget dyre (snaue 10 000 kr) og etter hvert vanskelige å få tak i i Norge, og at de er ømfintlige for støv og fuktighet. Selv om opptakene er digitale, må de spilles over på en PC for å kunne analyseres.

MiniDisc-spillere: Dette er et digitalt system som har blitt populært fordi man kan få plass til svært mye musikk på en liten plate. Spillerne og platene er svært små, systemet er robust under feltforhold, og det er lett å slette og organisere opptak som er gjort. Opptak og avspilling har god kvalitet. MiniDisc-spillere lagrer ikke lydsignalet bit for bit slik som f.eks. DAT-spillere gjør, men baserer seg på programvare (ATRAC) som beskriver forløpet av lydbildet ut fra andre kriterier. Dette resulterer i et sterkt redusert behov for lagringsplass. For de aller fleste formål vil MiniDisc være et velegnet opptaksmedium som produserer bra lyd. Ved analyse av flaggermuslyder er det imidlertid viktig at alle aspekter ved lydene bevares, i alle frekvensområder. Det er ikke kjent at det er noen som har testet ut bruk av MiniDisc ved analyse av flaggermuslyder på en seriøs og grundig måte. Det er en utbredt skepsis mot dette systemet i miljøer som driver med opptak av dyrelyder – de som skal analysere opptakene bør selvsagt være ekstra varsomme. Inntil MiniDisc har blitt grundig testet og «godkjent» for vårt bruk, kan vi derfor ikke anbefale innkjøp av slikt utstyr for opptak og analyse av flaggermuslyder. Men hvis du allerede har en MiniDisc-spiller, så test den gjerne ut selv, helst ved å sammenligne med parallelle  opptak gjort med annet opptaksutstyr. Vi hører gjerne fra deg om dine erfaringer.

MP3-spillere: Dette er for det meste små og lette spillere med forholdsvis små minnebrikker. Bare noen få av spillerne på markedet har opptaksmuligheter. MP3-formatet er svært komprimert, slik at opptakene tar liten plass i minnet. Bakdelen ved dette er at man mister en del av detaljene i lydbildet. Mye av de samme forbeholdene som for MiniDisc-teknologien gjelder derfor også her, men tapet av informasjon vil trolig være større og mer forutsigbart ved bruk av MP3 enn for MiniDisc.

Harddisk-baserte systemer: Det er fullt mulig å koble en ultralyddetektor direkte til lydinngangen (lydkortet) på en bærbar PC. Man kan da styre opptakene direkte i et egnet lydprogram (se under). Dette er imidlertid ikke særlig praktisk under feltforhold. Det har nylig kommet en type harddisk-baserte spillere på markedet som er på størrelse med en bærbar CD-spiller, og som dermed vil være langt bedre egnet under feltforhold. De har store harddisker (f.eks. 20 GB) og kan gjøre opptak som lagres som ukomprimerte filer i WAV-format (de er primært markedsført som romslige MP3-spillere). Disse spillerne kan dermed romme mange timer med opptak. Muligens er det bare én produktserie av slike spillere (med mulighet for WAV-opptak) som har kommet på markedet foreløpig, men i løpet av få år vil det ganske sikkert komme flere spillere, og noen av dem vil sannsynligvis være bedre tilpasset feltbruk enn de nåværende modellene. Ettersom hvert opptak blir lagret som en egen fil, og man kan koble spilleren til PC med en høyhastighets datakabel, er det lett og raskt å overføre opptakene og å holde orden på dem. Vi har så langt god erfaring med denne typen spillere.

Lydanalyse

For å kunne analysere flaggermuslyd trenger du et analyseprogram som kan kjøres på en datamaskin. De programmene som er mest brukt til dette formålet er BatSound (Pettersson Elektronik) og Adobe Audition (tidligere CoolEdit av Syntrillium Software). Begge programmene er kommersielle produkter, men man kan laste ned demoversjoner fra produsentenes Internettsider for utprøving. Mens CoolEdit er et program for generell håndtering av digital lyd, er BatSound primært laget for analyse av flaggermuslyder. Batsound byr på flere og mer detaljerte analysemuligheter, men de viktigste analysene vil man også kunne gjøre i Adobe Audition.

I flaggermusgalleriet finner du opptak av ulike flaggermusarter som du kan høre på eller forsøke å analysere (bruk wav-filene til analyse).


Lenker til ulike produsenter av ultralyddetektorer finner du her >>.

Norsk Zoologisk Forening | Postboks 102 Blindern, 0314 Oslo | E-post: nzf@zoologi.no | Org.nr. 971 274 727 | nettredaktør Asbjørn Lie, Kristoffer Bøhn, Magne Flåten, Mariken Kjøhl-Røsand

Alt materiell (design, tekst og bilder) under domenet zoologi.no er beskyttet av åndsverkloven. Mer informasjon om opphavsrett firnner du på Clara.

Logo 1sted