LemenHopp
NZF flaggermuslogoNorsk Zoologisk Forening – flaggermus
Fakta Artsnøkler Galleri Mottaket Flaggermusgruppa Aktiviteter Mer info

Pil venstre
Flaggermus og rabies

Rabiessmitte hos flaggermus ble første gang påvist i Norge i 2015 (hos ei vannflaggermus i Valdres). Det er liten grunn til å frykte rabiessmitte selv om man f.eks. har flaggermus i huset der man bor. Flaggermus kan imidlertid bite hvis de blir tatt på, og man bør derfor benytte hansker dersom man skal håndtere dem.

Mer om funnet av den smittede flaggermusa og råd fra myndighetene: Veterinærinstituttet, Mattilsynet, Miljødirektoratet og Folkehelseinstituttet

Hva er rabies?

Rabies (også kalt hundegalskap) er en virussykdom som angriper nervesystemet hos varmblodige dyr. Sykdommen forårsakes av et Lyssavirus, og forekommer primært hos ville pattedyr, men husdyr og mennesker kan også bli smittet. Smittede personer vil dø dersom de ikke får behandling. Det er påvist flere forskjellige typer av rabies og rabiesliknende virus.

Smitteveier, sykdomsforløp og behandling

Smitte til mennesker skjer først og fremst ved bitt, men også f.eks. ved at smittede dyr slikker et åpent sår eller ved slakting/flåing av døde smittede dyr. Overføringen av viruset skjer via spytt og det transporteres deretter til hjernen via nervesystemet. Blant de som blir bitt av et smittet dyr, er det bare en mindre del som selv utvikler sykdommen. Av husdyrene våre er det særlig hunder som er utsatt for smitte, og som kan videreføre sykdommen til mennesker. Katt, hest, storfe, sau og andre husdyr kan også bli smittet, men overføring videre til mennesker er sjeldnere.

Inkubasjonstiden (tiden det tar før symptomene blir åpenbare) er vanligvis fra 2 til 12 uker, men i noen tilfeller mer enn ett år. Dette avhenger bl.a. av mengde virus som ble overført, hvor dypt bittet var og hvor på kroppen det var i forhold til sentralnervesystemet. De første symptomene er lokale smerter ved bittstedet, generell sykdomsfølelse og depresjon, deretter hyperaktivitet, aggresjon og kramper. Sykdomsforløpet er svært raskt etter at symptomene oppstår – døden inntreffer vanligvis etter bare 2–7 dager.

Dersom man har blitt bitt av et dyr man mistenker har rabies, skal man straks vaske bittstedet grundig med såpe og deretter med alkohol e.l. Hvis mulig bør dyret innfanges og isoleres, slik at det kan undersøkes for smitte.  Lege bør oppsøkes så raskt som mulig etter bitt. Dersom legen finner det nødvendig, vil det bli gitt en posteksponeringsvaksine og rabies-immunglobulin. Denne behandlingen er svært effektiv dersom den startes tidlig nok. Det er derimot ingen kur for sykdommen etter at symptomene har oppstått. Det finnes også vaksiner som kan tas på forhånd. Slik vaksine er i første rekke aktuelt for dem som skal arbeide med ville dyr i områder med smitte. Vaksinen består av tre injeksjoner over en måned, med nye injeksjoner etter først et år og deretter hvert femte år.

Folkehelseinstituttet anbefaler profylaktisk vaksinasjon for personer som håndterer og kommer i nær kontakt med flaggermus med risiko for bitt. Personer som har blitt bitt av flaggermus skal, uavhengig av om de er vaksinert fra før eller ei, ta kontakt med helsemyndighetene. I slike tilfeller vil man på blå resept få dekket vaksine. [Les mer hos Folkehelseinstituttet]

Forekomst

Før funnet i 2015, var det ikke med sikkerhet påvist at det noen gang har forekommet rabies på fastlandet i Norge (men det er rapporter fra begynnelsen av 1800-tallet). Det var imidlertid flere epidemier i Sverige på 1700-tallet, og så seint som på 1980-tallet ble det påvist rabiessmitte på Kolahalvøya. På Svalbard ble smitte oppdaget hos fjellrev (polarrev) i 1980, og siden den gang er smitte påvist hos en del fjellrever, noen få reinsdyr og én ringsel.

Rabies forekommer ellers over store deler av verden, særlig hos rev. I Vest-Europa, der slik smitte tidligere var utbredt, har forekomsten av rabies hos rev blitt sterk redusert ved hjelp av utlegging av åte med vaksine. I andre deler av verden er sykdommen fortsatt utbredt. Det er beregnet at det årlig dør ca. 40 000–70 000 mennesker som følge av rabies. En stor andel av disse dødsfallene skjer i India. I 1999 ble det meldt om fem tilfeller av rabies hos mennesker i Europa, alle i Russland. I 2000 døde en kvinne i Sverige etter å ha blitt smittet av en hundevalp i Thailand. [Forekomst av rabies i Europa]

Rabies hos flaggermus

Flaggermus kan bli smittet av virus som gir et lignende sykdomsforløp hos mennesker som den klassiske formen av rabies hos rev. De to variantene som finnes i Europa kalles European Bat Lyssavirus (EBL) 1 og 2, og kan i sjeldne tilfeller overføres til andre pattedyr inkludert mennesker. Så vidt man vet forekommer EBL hos flaggermus hyppigst i Nordvest-Europa, først og fremst i Tyskland, Nederland og Danmark. EBL1 har hovedsakelig blitt funnet hos sørflaggermus (Eptesicus serotinus; en art som er svært sjelden i Norge). Den langt sjeldnere varianten EBL2 har bare blitt påvist hos vannflaggermus (Myotis daubentonii; vanlig i Norge) og damflaggermus (M. dasycneme; ikke påvist i Norge).

I Danmark ble det første tilfellet av EBL hos flaggermus funnet i 1985. Det er siden blitt gjennomført en omfattende kartlegging av forekomsten av smittede flaggermus. Smitte ble funnet i ca. 15 % av de undersøkte dyrene. Så godt som samtlige av disse tilfellene gjaldt sørflaggermus, men smitte ble også påvist hos vannflaggermus og damflaggermus. I Sverige ble det i 2009 for første gang funnet antistoffer mot rabies i blodet hos flaggermus (åtte vannflaggermus i Sør-Sverige). Rabiesvirus ble ikke påvist, men antistoffene viser at dyrene hadde vært eksponert for viruset en gang i løpet av livet. I Finland ble en rabiessmittet flaggermus (en vannflaggermus) for første gang funnet i 2009 (se under).

I Norge ble ei smittet vannflaggermus funnet i 2015 (første funn i Norge). Det er ikke gjennomført undersøkelser av et større antall individer, og man har derfor lite konkret kunnskap om forekomsten av smitte blant norske flaggermus. Det er imidlertid grunn til å tro at omfanget av smitte er lite, og at det først og fremst eventuelt er vannflaggermus som er berørt.

Rabiesviruset påvirker sentralnervesystemet også hos flaggermus. Dette resulterer ofte i redusert evne til å navigere ved hjelp av ekkolokalisering. I tidlige stadier av sykdommen resulterer dette i ukoordinert flukt. Senere vil dyret ikke være i stand til å fly, og rabiessmittede flaggermus kan dermed bli funnet på bakken. Det er imidlertid en rekke andre (og mer sannsynlige) årsaker til at flaggermus svekkes og blir liggende på bakken – særlig gjelder dette yngre dyr på ettersommeren.

Smitte fra flaggermus til menneske

Overførsel av rabies (EBL) fra flaggermus til mennesker forekommer svært sjelden. Det er i første rekke forskere og amatørzoologer som håndterer levende flaggermus jevnlig som er utsatt for smitte. Flaggermus vil ved berøring forsøke å bite i selvforsvar. De fleste europeiske arter av flaggermus har relativt små tenner ettersom de er tilpasset en diett bestående av små insekter (arter som lever av blod finnes bare i Sør- og Mellom-Amerika). Dyrene kan imidlertid lage rifter i huden i kanten av en negl eller overføre spytt til eksisterende rifter eller sår i huden. Det er også rapportert om mulig  aerosolsmitte (dråpesmitte i luft) i grotter i utlandet der det oppholder seg svært mange flaggermus. Smitte kan ikke overføres ved berøring av ekskrementer eller urin fra flaggermus. Personer som skal håndtere flaggermus i tropene eller i land med kjent forekomst av rabiessmitte hos flaggermus, som USA, Tyskland, Nederland eller Danmark, bør absolutt vaksinere seg. Som nevnt anbefaler Folkehelseinstituttet  også vaksine for slike personer i Norge.

I løpet av de siste 35 år er det i Europa kun fire kjente tilfeller hvor mennesker har dødd av rabies/EBL etter å ha blitt bitt av flaggermus. To tilfeller i Ukraina i det tidligere Sovjetunionen, ett i Finland og ett i Skottland. I Ukraina døde to unge jenter i henholdsvis 1977 og 1985 etter å ha blitt bitt av flaggermus (art ukjent). Tilfellet i Finland (i 1985) var en forsker som hadde jobbet med (og blitt bitt av) flaggermus både i og utenfor Finland. Genetiske analyser viser at viruset forskeren var smittet av var svært likt det som ble funnet i den smittede vannflaggermusa i 2009. Det synes dermed sannsynlig at han ble smittet i Finland. Dødsfallet i Skottland (i november 2002) gjaldt en amatørzoolog som hadde jobbet mye med flaggermus på frivillig basis over flere år. Han hadde håndtert levende flaggermus og blitt bitt. Han ble sannsynligvis smittet av en vannflaggermus.

Det er på mange måter overraskende at så få mennesker har blitt smittet av EBL i Europa. Flaggermusforskere og amatørzoologer i områder der det finnes smitte har gjennom mange år håndtert et stort antall levende flaggermus som del av sin virksomhet – i stor grad uten beskyttelse i form av hansker eller vaksine. I tillegg har vi den øvrige befolkning som en sjelden gang kommer i kontakt med levende flaggermus. Man skulle også forvente at katter og hunder kunne komme i kontakt med syke flaggermus, bli smittet og overføre smitte videre til mennesker. Det er imidlertid ikke påvist at  EBL-smitte har blitt overført fra flaggermus til hund eller katt. Ettersom «bare» fire mennesker har dødd av EBL-smitte de siste 35 år, kan det virke som om mennesker er langt mindre utsatt for å bli infisert av EBL enn av det klassiske rabiesviruset som forekommer blant annet hos rev.

Sørflaggermus, som er den arten som står for de aller fleste dokumenterte tilfeller av EBL-smitte i Danmark og ellers i Europa, er bare såvidt påvist i Norge. I Norge er det først og fremst vannflaggermus oppmerksomheten bør rettes mot. Denne arten har svært sjelden tilhold i bygninger, og det er dermed lite sannsynlig at folk skal komme i nærkontakt med arten.

I blant annet Nederland og Danmark forekommer det rabiessmitte blant sørflaggermus, som der hyppig har tilhold i hus. Dersom rabies blir konstatert hos flaggermus i et bolighus i Nederland, anbefaler man beboere å la kolonien være i fred såfremt dyrene ikke kan komme inn i selve boligarealet. I de aller fleste tilfeller går beboerne med på en slik løsning. En tilsvarende praksis følger man i Danmark. Det er ikke påvist smitte av rabies fra flaggermus til mennesker i disse landene. Personer som blir bitt av flaggermus vaksineres mot rabies for å forhindre at en eventuell smitte utvikles til sykdom.

Det er påvist rabiessmitte (EBL) hos flaggermus i Norge (ett funn). Risikoen for overføring av smitte til mennesker er imidlertid svært lav, noe blant annet erfaringen fra andre land viser. Man har dermed liten grunn til å frykte rabiessmitte fra flaggermus i Norge. Du bør likevel ta følgende forholdsregler:

  • Du bør bruke hansker dersom du må håndtere levende eller døde flaggermus (det kan uansett være ubehagelig å bli bitt).
  • Dersom du blir bitt av ei flaggermus bør du straks vaske såret med såpe og oppsøke lege.
  • Forskere og andre som jevnlig håndterer levende flaggermus bør vaksinere seg.

Kilder og vi dere lesning:

Norsk Zoologisk Forening | Postboks 102 Blindern, 0314 Oslo | E-post: nzf@zoologi.no | Org.nr. 971 274 727 | nettredaktør Asbjørn Lie, Kristoffer Bøhn, Magne Flåten, Mariken Kjøhl-Røsand

Alt materiell (design, tekst og bilder) under domenet zoologi.no er beskyttet av åndsverkloven. Mer informasjon om opphavsrett firnner du på Clara.

Logo 1sted