LemenHopp
NZF flaggermuslogoNorsk Zoologisk Forening – flaggermus
Fakta Artsnøkler Galleri Mottaket Flaggermusgruppa Aktiviteter Mer info

Flaggermus i Norge

Denne teksten er hentet fra informasjonsfolderen «Flaggermus i Norge», som du får ved å henvende deg til oss. Deler av innholdet finner du mer om ved å bla det rundt på hjemmesiden vår.

«En gang i tiden var det krig mellom fuglene og pattedyrene. Flaggermusa visste først ikke hvem den skulle holde med, men bestemte seg etter hvert for pattedyrene, for de var størst. Det ble imidlertid fuglene som vant. Verken fugler eller pattedyr vil derfor lenger vite av flaggermusa, og den tør bare komme frem om natta, når fuglene sover».

Dette lille sitatet fra Æsops fabler gir med få ord uttrykk for flere av de særtrekk ved flaggermusene som har gitt grobunn for så mange mystiske forestillinger om disse dyrene.

Flaggermusene er pattedyr, ikke fugler – de bærer pels, ikke fjær. I likhet med de aller fleste andre pattedyr føder de levende unger, men de særpreges ved å være de eneste aktivt flygende pattedyr. Vingenes bæreflate består av en tynn membran (flygehuden) mellom de sterkt forlengede fingrene på forbeina, denne strekker seg også bak til bakbeina og halen. I motsetning til folkelig tro er flaggermus ikke blinde, men de bruker i større grad et avansert system av høyfrekvente lyder og ekko som gjør dem i stand til å «se» med ørene. Dette er deres viktigste navigeringsmiddel når de er på insektjakt.

På verdensbasis er det nærmere 1200 flaggermusarter, som deles i to hovedgrupper: De flygende hundene og deres slektninger, og småflaggermusene. Flygende hunder finnes bare i tropiske strøk, og lever for det meste av frukt.

Småflaggermusene omfatter de langt fleste flaggermusartene, og finnes over hele verden bortsett fra polområdene. I Europa finnes det rundet 30 arter, som alle lever av insekter. I Sør- og Mellom-Amerika finnes det tre små arter som lever av blod.

I Norge er det påvist 13 arter av flaggermus, som alle tilhører familien glattneseflaggermus. Lite er kjent om de enkelte artenes utbredelse og levevis her til lands, og noen av artene er bare funnet noen få ganger.

Flaggermusenes levevis

På våre breddegrader går flaggermusene i dvale i løpet av høsten. Under dvalen senkes kroppstemperaturen til noen få plussgrader og dyrene er avhengige av et frostfritt, men kjølig miljø med stabile temperatur- og fuktighetsforhold. Dvalen er en tilpasning for å overleve en lang sesong uten fødeinntak. Flaggermus i dvale er svært sårbare, og må derfor ikke berøres, ettersom en oppvåkning reduserer sjansene for å overleve vinteren.

Om våren, når de opplagrede fettreservene nesten er oppbrukt, våkner flaggermusene og blir igjen aktive. I lyse sommernetter ser vi dem flagrende på insektjakt, og ikke sjelden blir flaggermus påtruffet i hus. De artene som oftest påtreffes i hus i Norge er nordflaggermus, dvergflaggermus og brunlangøre (langøreflaggermus).

Registrering

Når vår viten om flaggermusene i Norge er så liten skyldes dette i første rekke at det er vanskelig å studere dem. Det er som oftest ikke mulig å bestemme flaggermus på utseendet når de flyr, og selv i hånd er de fleste artene til forveksling like hverandre. I løpet av de siste 15–20 årene har det imidlertid kommet en rekke gode utenlandske bøker og andre hjelpemidler som har gjort oppgaven mye enklere, og interessen for flaggermus har derfor tatt seg merkbart opp også i vårt land.

Ett av hjelpemidlene er ultralyddetektorer, som omformer flaggermusenes høyfrekvente lyder til signaler som er hørbare for menneskeøret. Ved hjelp av disse signalene kan man artsbestemme de fleste norske artene. Flere av artene er imidlertid lettere å bestemme dersom man i tillegg til lyden også kan se dyret, og dermed få et inntrykk av størrelsen og fluktviset.

Norsk Zoologisk Forening arbeider med registrering av flaggermus (og andre pattedyr) i Norge. Foreløpig er mest arbeid utført på Østlandet, men også i andre landsdeler arbeides det aktivt med å bedre vår viten om disse dyrene, hvilke arter som opptrer, og hvor utbredte og tallrike hver av dem er. Mye av registreringene gjøres ved å søke med ultralyddetektorer etter individer på insektjakt. Andre metoder er å lete etter ynglekolonier om sommeren og overvintringssteder om vinteren. Kjenner du til slike lokaliteter hører vi gjerne fra deg!

Norge har, gjennom «Den europeiske flaggermusavtalen», forpliktet seg internasjonalt til å verne om de norske flaggermusbestandene og deres leveområder. Registreringer som Norsk Zoologisk Forening utfører er viktige, for uten kunnskap om hvor de enkelte artene lever og hva som påvirker dyrenes situasjon, kan vi ikke forvalte miljøet til beste for flaggermusene.

Flaggermus i hus

Sommerkolonier i hus består nesten utelukkende av hunner og unger. Ungene er helt avhengig av morsmelk inntil de blir flygedyktige 3–4 uker gamle. Derfor er også denne perioden en tid hvor flaggermusene er sårbare overfor forstyrrelser. Dertil kommer at hver hunn bare føder en unge hvert år – i motsetning til mus som føder store kull, og som også kan ha flere ungekull i året. Flaggermusene har derfor svært lav formeringsevne. Til gjengjeld kan de blir svært gamle. I utlandet er det påvist at enkelte arter kan bli over 40 år gamle.

Flaggermusenes vanligste tilholdssteder på hus er innunder takstein og pipebekledning, på loft og i trevegger, og hvor det ellers er sprekker slik at de kan komme til. De gjør normalt ikke noen skade når de oppholder seg i hus, verken på bygninger eller innbo. Flaggermusene gnager ikke ganger og hull i treverket slik som mus gjør, de benytter allerede eksisterende sprekker og åpninger. Det er ikke store åpningen som skal til: for vår minste art, dvergflaggermusa, holder det med en ca 1,0 cm bred og 0,7 cm høy sprekk.

Flaggermuslorten består av insektrester, er tørr og smuldrer lett til støv ved berøring. Dersom en større koloni har tilhold på samme sted gjennom en årrekke kan det likevel danne seg betydelige mengder med lort. Fukt- og luktproblemer forårsaket av dyrenes urin kan da oppstå, ettersom det vanligvis vil være dårlig utlufting på slike steder. Det er forståelig om huseiere i slike situasjoner ønsker å gjøre noe med saken. Vær imidlertid klar over at alle flaggermus er fredet etter norsk lov. Føler man at problemet blir for stort må man henvende seg til fylkesmannens miljøvernavdeling.

Forsøk med å fordrive flaggermus fra bygninger må ikke finne sted mens det fremdeles er unger i kolonien. I praksis vil dette si at man bør vente til september. Fordriving gjøres ved å tette alle åpninger dyrene benytter, slik at de ikke kan vende tilbake neste vår. Gassing eller annen form for avliving av flaggermus er ikke tillatt!

Norsk Zoologisk Forening | Postboks 102 Blindern, 0314 Oslo | E-post: nzf@zoologi.no | Org.nr. 971 274 727 | nettredaktør Kjell Isaksen, Asbjørn Lie, Magne Flåten, Kristoffer Bøhn

Alt materiell (design, tekst og bilder) under domenet zoologi.no er beskyttet av åndsverkloven. Mer informasjon om opphavsrett firnner du på Clara.

Logo 1sted