Overfører data ...
LemenHopp
NZF logoNorsk Zoologisk Forening
Fakta Artsnøkler Galleri Amfibielyd Registrering Litteratur

Registrering av amfibier og krypdyr

Paddeegg
Paddeegg (foto: Jeroen van der Kooij).

Teksten er hentet fra Dolmen, D. (1993). Feltherpetologisk guide. UNIT, Vitenskapsmuseet, Trondheim.

Innsamling av data

Norske amfibier og krypdyr er fredet etter Viltloven av 1981. De må derfor ikke drepes eller skades på noe vis. Egg og larver av frosk (begge arter), nordpadde (padde) og småsalamander (liten salamander) er ifølge forskriftene tillatt holdt levende over ei tid til undervisnings- og opplysningsformål. Dersom et dyr må avlives og konserveres f.eks. for identifisering, krever dette imidlertid tillatelse fra Miljødirektoratet. Alle dyr som fanges inn må derfor håndteres forsiktig og så raskt som mulig artsbestemmes (evt. foreta målinger mm.), og deretter slippes fri på samme sted som de ble funnet. Flytting av herpetiler til nye områder er ifølge Viltloven forbudt!

Det er på tross av det som her er sagt, likevel av interesse å få dokumentert funn fra ulike deler av landet, spesielt fra områder hvorfra arten tidligere ikke er kjent. Overkjørte eller andre døde eller dødelig sårete dyr (eller deler av dyr) kan således konserveres på 70% etanol (evt. rødsprit) eller 4% formalin (formaldehyd) og sendes Vitenskapsmuseet i Trondheim eller nærmeste naturhistoriske museum. Fotos kan også være god dokumentasjon for funn av en art. Har en ikke mulighet for fotografering, kan en god skisse av dyret også være av verdi (ikke tegn etter håndbøkene!).

Alle artene lar seg i regelen artsbestemme i felt. Nyklekte salamanderlarver kan imidlertid være vanskelige å skille, likeså nyklekte larver av frosk og padde. Padderumpetrollene skiller seg nokså snart ut med sin mørke farge, og ev. stimatferd, men rumpetrollene av buttsnutefrosk (vanlig frosk) og spissnutefrosk må ha begynt å utvikle bakbeina (i alle fall små anlegg må ses) før sikker artsbestemmelse kan finne sted. De viktigste artskarakterene for frosk- og padderumpetroll fins i munnfeltet (se bestemmelsesnøkkelen), og for å studere dette trengs en lupe med forstørrelse ca. 10x. Bemerk at det kan være nødvendig å brette munnfeltet noe ut, da feltets leppetannrekker ellers lett kan henge seg fast i hverandre og noen av dem bli oversett.

Fins det ingen på stedet som med sikkerhet kan artsbestemme dyret, kan en prøve å oppbevare det i så naturlige omgivelser som mulig noen få dager, inntil artsbestemmelsen er foretatt.

Til hjelp for hukommelsen og for oversiktens skyld er det utarbeidet et spesielt registreringsskjema, som fås tilsendt ved henvendelse til Vitenskapsmuseet. På dette framgår det hvilke opplysninger som bør følge med rapporteringa av funnet. Om det er vanskelig å fylle ut hele skjemaet, kan disse opplysningene betraktes som de viktigste: Art, lokalitet (helst med sekssifrete UTM-koordinater eller angitt på kartkopi (kartserie M-711, 1:50.000) med lokaliteten innringet), dato og finner (adresse og telefonnummer). Ettersom eldre funn også er viktige, kan det være vanskelig å vite f.eks. eksakt dato; oppgi i så fall omtrentlig tidsperiode, som f.eks. 1955-60. Om en i tillegg til lokalitet m.m. kan gi opplysning om antall dyr, om biotop og om trusler mot dyra på stedet, er dette bra. Men om en ikke har detaljopplysninger, er funnet imidlertid likevel av interesse!

Når det gjelder stedsangivelsen, ta utgangspunkt i topografisk kartverk M-711 (1:50.000): Angi først kartbladets navn og nummer (finnes øverst til høyre på kartbladet), dessuten utgivningsåret for kartet (først i kartteksten nederst på kartbladet) og om UTM-rutenettet er i blå eller svart strek (gamle og nye koordinater avviker noe).

Navnet på lokaliteten er viktig (f.eks. Svestadtjernet). Dersom intet navn fins på kartet, oppgi beliggenheten i forhold til annet sentralt navngitt sted i nærheten (f.eks. lita myr 250 m sør-sørvest for Svestadtjernet). Bruken av UTM-systemet er anvist nederst på kartbladet: Først oppgis sonebelte (f.eks. 32V), deretter 100 km-rute (f.eks. NM). Begge disse står angitt i separate felt midt i kartteksten. Deretter går en inn i kartet og oppgir x-koordinaten, dvs. tallet for vertikallinja til venstre for lokaliteten. Dernest oppgir en y-koordinaten, dvs. tallet for horisontallinja nedafor lokaliteten.

Dyras oppholdssteder - Registreringsmetodikk

For å finne amfibier er det en god idé å besøke dammer, tjern og stille, grunne viker av større vatn i leketida om våren. For frosken begynner ofte gyteaktiviteten allerede før den siste isen har forsvunnet fra vatnet. Den starter også gjerne på nordsida, der solinnstrålinga og dermed vanntemperaturen er høyest. På titalls eller hundretalls froskehanner og -par kan her samles innafor et begrenset areal. Sangen kan høres fra grunt vann, gjerne midt på dagen i solsteiken, på 40 m hold, eller mer under gunstige forhold. Klaser av nylagte froskegg viser også at dyra har kommet. Om en ikke ser froskene, befinner det seg da likevel gjerne noen dyr gjemt på botn under eggklasene eller inne i vannvegetasjonen i nærheten. Også små pytter som tørker inn om sommeren, kan benyttes som gyteplass for frosken.

Spissnutefrosken ankommer gjerne ei uke etter buttsnutefrosken. Dersom froskene synger, er de lette å artsbestemme, men vær oppmerksom på at en også i et stort kor av vanlige frosker av og til kan høre "klunkelyder" (nesten som spissnutefrosk). Spissnutefrosken gyter ofte på litt dypere vann enn buttsnutefrosken. Eggklasene får derfor ikke så lett oppdrift gjennom oppvarming fra solinnstrålinga, og de forblir normalt på botn.

Også padda er litt senere ute enn buttsnutefrosken. Paddene holder gjerne til ved litt dypere bredder, gjerne der det vokser bukkeblad utover fra bredden. Planten er særlig velegnet for padda til å vikle eggsnorene sine rundt. Paddas kvekkelyder høres vanligvis bare på ganske kort avstand, men dyra sees lett i vannet inne ved bredden, der de enslige eller i par helt stille tilbringer ventetida før egglegginga starter. Padda er rolig anlagt og forhaster seg sjelden. Den er da også i sterk grad utsatt for overkjørsler på vegene; spesielt gjelder dette under vandring til eller fra gyteplassen.

Salamanderartene ankommer også dammen eller tjernet på samme tid, eller litt senere enn buttsnutefrosken. De fins sjelden i fiskevatn, men opptrer ellers gjerne på samme sted som buttsnutefrosken, der det er varmest. Salamanderne kan av og til ses på botn, når de kommer opp til vannflata for å snappe luft, eller når de svømmer i overflata på jakt etter smådyr. Som regel er de imidlertid godt skjult. Fangstmetodikken er enkel: Med en kraftig håv håves det fram og tilbake i vannvegetasjonen like over botn og parallelt med bredden. Deretter endevendes håven på bredden eller (helst) i en hvit plastbakk, der en kan studere innholdet. Dette bør gjentas f.eks 10 steder rundt dammen/tjernet.

(Dolmen 1992 standardiserer denne metodikken for å få et visst kvantitativt mål på tettheten/mengden dyr i en lokalitet: Det benyttes en kraftig, langskaftet håv med ramme 25x25 cm og maskevidde 0.5 mm. Denne føres i en håvslagsserie gjennom vannet (vannvegetasjonen) 1.5 m parallelt med bredden, 2.5 cm over botn - fram, tilbake og fram igjen, alt i løpet av tre sekunder (ett sekund hver veg). Første håvslag fanger hovedsakelig opp dyr i vegetasjonen og i de frie vannmasser, mens dyr som sitter på botn eller tildels også nedgravd i botn, virvles opp og blir oppfanget i håvslag 2 og 3. Metoden er senere blitt kalt Z-sveip).

Skal en lete etter amfibier etter at gytesesongen er over, bør dette helst skje om natta eller under/etter regnvær. Da kommer dyra fram fra skjulestedene sine for å gå på jakt. En god lommelykt kan da være nyttig. Om dagen kan dyra finnes under steiner, stokker og stubber o.a., helst i nærheten av ynglelokaliteten. Padda kan riktignok finnes mange hundre meter derfra. En del individer blant salamanderne, først og fremst hos den store salamanderen, går ikke på land før senere og tilbringer ikke sjelden det meste av sommeren i vannet.

Overvintringa skjer på land eller i vannet. Elektrisk fiske eller annen fangst i bekker om vinteren har ikke sjelden gitt frosk i fangsten. Bekker, brønner og større sjøer velges ofte av både frosk og padde. Også komposthauger o.a. på land kan imidlertid gjøre nytten. Billesamlere har om vinteren av og til funnet salamandere mellom barken og veden på gamle stubber. Ellers vet en lite om amfibienes overvintringsplasser, og de er derfor vanskelige å finne. Av og til røper dyra imidlertid sitt nærvær ved å dukke opp i kjellere o.a. der de kom inn om høsten på jakt etter passende overvintringssted.

Amfibielarvene finnes i vannet fram til metamorfosen. Dette vil for frosk- og paddelarvenes vedkommende i regelen si en gang i juli, selv om en enkelte steder fortsatt kan finne dem i vannet til utpå høstparten. Under gode forhold f.eks. på Vestlandet kan metamorfosen imidlertid skje allerede i midten eller mot slutten av juni. Dette må en ta hensyn til under undersøkelsene: i juli-august kan det være for seint å finne rumpetroll! Metamorfosen hos padderumpetrollene i en bestand skjer ofte over et ganske kort tidsrom, gjerne over et lengre tidsrom hos froskene. Salamanderlarvene metamorfoserer imidlertid tidsmessig mest ulikt. Dette kan skje fra juli av; det er likevel ofte larver tilbake i en lokalitet til langt ut i august, unntaksvis helt til isen legger seg om høsten.

Når det gjelder registrering av reptilene gjelder det også å besøke de riktige biotopene på riktig tidspunkt. Kaldt eller varmt, tørt vær er sjelden gunstig for observasjoner. Solskinn kombinert med litt lavere temperatur er imidlertid bra, slik vi ofte finner det om våren. Dyra er da relativt langsomme i bevegelsen, og oppsøker soleksponerte steder i le for vinden for å la seg varme opp. Stedet, som gjerne er en fast solingsplass, kan være en stein, en stubbe, en tørr jordflekk eller f.eks. en asfaltert veg (der dyra ofte finnes ihjelkjørte). Våren er således ideell til reptilstudier. Utover sommeren er den beste tida om morgenen eller tidlig på formiddagen, eller seint på ettermiddagen. Helst bør det være vindstille.

Firfisler oppdages oftest på solingsplassen eller ved at en hører dem rasle i gras eller i tørr lyng. Stålormen eksponerer seg langt sjeldnere. Den lever i det hele en mer skjult tilværelse. De riktige stedene å lete er under stokker og steiner og andre gjenstander som måtte finnes liggende på marka. Komposthauger er også ideelle.

Hoggormen oppdages også helst på solingsplassen. Let gjerne i solvendte (alme)lier, rasmarker o.a., på sol- og lesida av steingjerder og ruiner, eller bringbærkratt, der hoggormen liker å stikke seg bort. Buormen holder helst til ved vann og kan ofte ses sole seg ved bredden, klar til å unnslippe i vannet om det skulle være nødvendig. I alle fall unge buormer synes nokså "nysgjerrige" og titter ofte opp av vannet når de svømmer omkring på jakt etter fisk og amfibier.

Slettsnoken er den av slangene som lever mest bortgjemt. Selv om slettsnoken er en god klatrer, lever den helst godt skjult nede på bakken og i undervegetasjonen. I stedet for å oppsøke solingsplasser gjemmer den seg heller under en flat stein som er varmet opp av sola. Oppsøk derfor soleksponerte lier og blokkmark eller andre steder hvorfra arten er kjent, og let der under flate steiner og blokker. Løft steinene forsiktig opp, og vær så omhyggelig med å legge dem pent på plass igjen!

Som regel vil det være unødvendig å plukke opp de slangene en måtte finne. Vær oppmerksom på at hoggorm er giftig og kan bite. Tykke arbeidshansker kan anbefales om en arbeider i hoggormterreng; gifttennene kommer ikke gjennom disse. Antihistamintabletter kan være til hjelp dersom en er blitt bitt (se under artsomtalen for hoggorm). Selv om hoggormbitt riktignok sjelden er livstruende, må følgende forsiktighetsregler tas dersom en blir bitt: vær mest mulig i ro, og kontakt lege snarest. Også slettsnoken kan være nokså aggressiv og bite; dette er imidlertid slett ikke farlig. Buormen biter sjelden eller aldri, men kan hvese kraftig og sprøyte ut illeluktende væske fra analåpningen. Andre ganger spiller den død, liggende stille på ryggen.

Avkastete slangehuder kan av og til finnes i områder med slanger. Disse artsbestemmes og registreres på samme måte som for slangene. Vær oppmerksom på at slanger vrenger huden av seg, og at den opprinnelige utsida derfor nå er kommet på innsida! Unntaksvis kan en også finne huden til de andre artene. Huden kan tas vare på, evt. sendes til et naturhistorisk museum.

Overvintringsplassene er gjerne på frostfrie steder inne i steinurer, komposthauger o.a., der mange individer av flere arter, f.eks. hoggorm, stålorm og firfisle, kan tilbringe vinteren sammen.

På jakt etter amfibier og reptiler kan det være en god idé å spørre lokalbefolkningen om forekomst, i alle fall for de vanligste artene. De fleste kjenner hoggormen, men mange forveksler trolig slettsnok med hoggorm, dessuten svart hoggorm med buorm. Spør derfor hvordan slangen så ut, uten å gi ledende spørsmål. Svarer de at den hadde gule flekker i nakken og var veldig rask, kan du være nokså sikker på buorm. Vurder imidlertid i utgangspunktet alle opplysninger kritisk. Også opplysninger om ikke-forekomst er interessante.

Dekning av UTM-rutene

Dette kartleggings- eller atlasprosjektet tar sikte på et kartverk basert på 10x10 km UTM-ruter. Når en setter i gang undersøkelser, notér nøye hvilke lokaliteter som er undersøkt og hvilke arter som evt. er funnet i de ulike lokalitetene. Noen steder ligger forholdene til rette for en «total» inventering. For amfibieregistreringene vil dette si at en går over alle de på M-711-kart (1:50.000) avmerkete vannansamlinger innafor et område. Der det er mange medarbeidere vil det således være mulig å registrere så godt som alle amfibielokalitetene innafor en kommune. En slik totalinventering er da også det absolutt ideelle.

I de fleste tilfeller, i alle fall i begynnelsen, vil det imidlertid være hensiktsmessig å prøve å dekke alle 10x10 km-rutene i kommunen og fylket med mindre grundige undersøkelser. En velger da på forhand ut fra kartverket et rimelig antall lokaliteter som synes velegnete (for salamanderne oftest mindre tjern og dammer, uten fisk), der en så gjør undersøkelser. Finner en de forventete artene, kan en gå videre til neste 10x10 km rute. Finner en dem ikke, bør en i rimelig grad fortsette letingen innafor ruta. Det er alltid viktig å holde greie på hvor en har vært og ikke vært, slik at en (evt. en annen) under grundigere undersøkelser senere kan fortsette der årets undersøkelser stoppet opp.

Tidspunktet for undersøkelsene kan variere fra landsdel til landsdel og med hvilke arter en kan rekne med å finne. Ofte vil det være nødvendig med flere ekskursjoner. De viktigste tidspunktene i Sør-Norge vil være om våren i gytetida for amfibiene, da en også lettere får øye på reptiler, og utpå sommeren mot slutten av juni, når rumpetrollene er blitt store. Lenger nord i landet vil nok juli også passe godt. Bemerk at værtypen ofte er bestemmende for hvor vellykket en undersøkelse vil bli (se over). Notér hvor grundige (etter din mening) undersøkelsene har vært: grundig, mindre grundig eller overflatisk. Notér også hvorvidt undersøkelsene har dekt ei hel UTM-rute, bare utvalgte lokaliteter, eller om funnet er gjort rent tilfeldig.

Betal kontingent her

Oppgi medlems-/abonnentnummer og e-postadresse. Nummeret finner du på adresseetiketten til siste nr. av Fauna. Klikk «OK» for å gå videre:

Norsk Zoologisk Forening | Postboks 102 Blindern, 0314 Oslo | E-post: nzf@zoologi.no | Org.nr. 971 274 727 | nettredaktør Asbjørn Lie, Kristoffer Bøhn, Magne Flåten, Mariken Kjøhl-Røsand

Alt materiell (design, tekst og bilder) under domenet zoologi.no er beskyttet av åndsverkloven. Mer informasjon om opphavsrett firnner du på Clara.

Logo 1sted
Pil opp